På Litlebergen i Vestland bor Haakon Aase, Norges mest anerkjente tørrmurer. Samtidig sitter datteren hans i Oslo og føler på ansvaret for å bevare arven etter faren. Hun ønsker å mestre kunsten å mure med stein, en av de eldste byggeteknikkene menneskene har benyttet seg av, som også har lange tradisjoner i Norge. I tørrmuringen ryddes området – enten det er skogen, fjellsiden eller åkeren – for stein, som deretter brukes til å bygge gjerder, bakkemurer, hus, bruer og veier. Alt skjer uten mørtel; kun stein brukes, hvilket gjør det til både en bærekraftig og miljøvennlig praksis. I dette unike bokprosjektet er arkitekten Kjersti Aase Winjum læresvein, mens faren hans fungerer som læremeister. Sammen arbeider de med å bygge en støttemur på gården hans, ved å følge de samme grunnprinsippene og bruke det samme materialet som en vestnorsk jernalderbonde ville brukt til sitt langhus, som inkaene benyttet til sine bygninger, og som middelaldermurere fra det gamle Store Zimbabwe anvendte til bymurer. Boken gir leseren et innblikk i samtalene mellom far og datter på byggeplassen – en form for direkte kunnskapsoverføring som er styrt av praktisk handling. Dette skaper en dyp forbindelse mellom generasjonene, der tradisjon og innovasjon møtes i et imperativ av læring.
