Med avskaffelsen av den danske slavehandelen tidlig på 1800-tallet, ble helsen til de enslaved arbeidere en sentral bekymring i de DanskVestindiske øyer. Plantasjeeiere og kolonialadministratorer kunne ikke lenger erstatte en befolkning som hadde blitt hardt rammet av høye dødelighetsrater med slaver fra Afrika. I denne konteksten gir forfatteren en omfattende analyse av helseforholdene til de enslaved samt helsepolitikken som ble iverksatt av så vel plantasjebrukere som kolonistyret. Undersøkelsene avdekker at danske vestindiske helsepolitikker, sett i et sammenlignende karibisk perspektiv, ofte var både unike og effektive, men også at helsen til de enslaved bidro til en pågående maktkamp mellom plantasjebrukere, administratorer og de enslaved i de siste årene med menneskelig slavehold i den nye verden.
