I en ordbok fra 1641 beskrives ordet politi som 'borgerlig regime i kjøpstedene'. Dette begrepet knyttet seg ikke til politi eldre eller kriminalitetsbekjempelse, men refererte til god forvaltning og orden i en by. Mer spesifikt omfattet 'politiet' en særskilt lovgivning, de såkalte politiforordningene, som regulerte alt fra priser på brød til avfallshåndtering, håndverkslaug, tigging, luksus og helligdagsordninger. Disse ordensreglene ble opprinnelig vedtatt av magistraten i hver handelsby i samarbeid med borgerskapet, og håndhevet av kommunale embedsmenn. I løpet av den tidlig moderne perioden (ca. 1500–1800) søkte de danske kongene, likt andre europeiske fyrster, å harmonisere lovgivningen ved å utstede et stadig økende antall politiforordninger som gjaldt for hele riket. Denne utviklingen akselererte etter innføringen av eneveldet, da Christian 5. etablerte en særskilt politimyndighet i 1682. Historikere har tradisjonelt sett det tidlig moderne politi som et verktøy for å disiplinere befolkningen og dermed øke kontrollen og ordenen i samfunnet.
