Hvem har egentlig autoritet til å definere hva som utgjør god vitenskap? I løpet av 1800- og 1900-tallet var svaret klart: Det var universitetets professorer som satte de vitenskapelige standardene. De fastsatte normene gjennom eksamenskrav, vurdering av doktorgradsavhandlinger og ansettelsesprosesser. I boken "Professoratet" gir Pelle Oliver Larsen en grundig analyse av hvordan akademikere oppnådde betydelig makt ved Det Filosofiske Fakultet i København i perioden fra 1870 til 1920. Boken utforsker spørsmål som: Hvordan ble man professor? Hva lå til grunn for ansettelsesbeslutninger? For eksempel, da universitetets lærerforsamling i 1904 anbefalte å åpne opp for kvinnelige søkere til vitenskapelige stillinger, ble dette begrunnet med at det var i tråd med 'den nedarvede regelen': Kun vitenskapelige kvalifikasjoner skulle telles når professorater skulle fylles. I virkeligheten var denne regelen et resultat av samtidige forhandlinger og kamper mellom ulike interessenter. Kampen om Det Filosofiske Fakultet ble utkjempet på mange fronter, og var ikke bare en intern strid på universitetet, men også en dypere drøfting av vitenskapelige idealer og deres betydning.
