I boken 'Eclipse of Reason' utforsker Max Horkheimer hvordan nazistene klarte å fremstille sin agenda som 'rimelig'. Horkheimer peker også på problematiske sider ved John Deweys pragmatisme, spesielt hans vektlegging av den instrumentelle dimensjonen av resonnement. Verkets inndeling i fem seksjoner: 'Midler og Mål', 'Motstridende Løsninger', 'Naturens Opprør', 'Individets Oppgang og Nedgang' og 'Om Filosofiens Begrep', tar for seg begrepet fornuft i den vestlige filosofihistorien. Horkheimer definerer sann fornuft som rasjonalitet, som kun kan utvikles i et miljø preget av fri og kritisk tenkning. Han skisserer forskjellen mellom objektiv, subjektiv og instrumentell fornuft, og han argumenterer for at vi har beveget oss fra den objektive fornuften, gjennom det sentrale, til den instrumentelle fornuften (selv om subjektiv og instrumentell fornuft er nært beslektet). Den objektive fornuften handler om universelle sannheter som avgjør om en handling er riktig eller gal. Det er et konkret begrep og en kraft i verden som krever oppmerksomhet.
