I et selvbiografisk brev beskriver forfatteren dette verket som det '...bitterste av alle, dypt humoristisk, om livets oppløsning....' Hovedpersonen Vitangelo oppdager gjennom et tilsynelatende irrelevant spørsmål fra sin kone, at alle han kjenner, og alle han noen gang har møtt, har skapt sin egen Vitangelo-persona i fantasien. Ingen av disse personaene stemmer overens med det bildet av Vitangelo som han selv har konstruert og tror han er. Leseren blir straks trukket inn i et grusomt spill av forvirrende projeksjoner, som gjenspeiler den sosiale virkelighetens spilleregler. Vitangelos første, ironiske 'bevissthet' består derfor i å erkjenne hva han absolutt ikke er. Den innledende prosessen innebærer dermed en onde ødeleggelse av alle disse fiktive maskene.
