I en verden som bryter sammen, der menneskelivet kan sammenlignes med en mynter som kastes og lander vilkårlig, oppstår en virkelighet som først og fremst er preget av sin egen ufattelighet. I slike omstendigheter har menneskesinnet kun muligheten til å registrere den subjektive opplevelsen av denne skremmende transformasjonen og fortelle sin historie. Dette er nettopp det Repeša gjør i "Godina bez proljeca" når han ser tilbake på de to krigsårene (1992 og 1993) i to hjemsteder (Ljubuški og Blagaj) og to kriger. Han skildrer en verden der det unormale har blitt norm, og hvor hver verdi har endret betydning og mistet sitt tidligere innhold. Romanen åpner med et gripende brev til den tragisk avdøde venninnen Nermina, og dødens tilstedeværelse fungerer som et av de sentrale temaene. Dette verket er en majestetisk hyllest til liv og oppvekst, formidlet med språket til en sann litterær mester.
