Å miste sin mor er som å miste det ankeret som binder deg både metafysisk og bokstavelig talt. Så lenge moren er i live, eksisterer det en slags metafysisk navlestreng som ikke kan kuttes ved et enkelt snitt; på samme måte som et anker holder et skip på plass, eksisterer denne navlestrengen som en dyp forbindelse mellom barnet og moren. Det er velkjent at det første gråten fra et nyfött barn høres idet navlestrengen kuttes, et øyeblikk hvor den fysiske forbindelsen mellom mor og barn avsluttes. På lignende vis inntreffer det første ekte, menneskelige skriket når denne metafysiske navlestrengen brytes, og mennesket for alvor tar farvel med sin mor, når én sjel forlater denne verden.
