Naturfilosofien utgjør den andre delen av Hegels Encyklopedi over de filosofiske vitenskapene og tilbyr et unikt innblikk i Hegels tanker om natur og vitenskap. I motsetning til den romantiserte framstillingen av Hegel som en avstandsskapende tenker, viser denne boka en filosof som var dypt engasjert i sin samtid og i de naturvitenskapelige framskrittene. Hegel understreker at for å forstå naturen, må filosofi forankres i empirisk naturvitenskap. Kritikk av Hegels posisjoner avdekker ofte misforståelser, særlig når disse posisjonene overlapper med standpunktene til datidens naturforskere. Denne boka fremhever at filosofiens rolle er å analysere og forstå naturen ved å bygge på empirisk kunnskap, og ved å nøye granske begrepene i naturvitenskapene. Hegel inviterer leseren til å dykke ned i en dyptgående filosofisk utforskning av naturens realiteter, hvor forståelsen utvikles gjennom en kritisk tilnærming til både filosofi og vitenskap.
