Boken 'Sandormokh: dramaturgija smyslov' utforsker en omfattende og langvarig søken etter sporene fra en 'tapt epoke' – de 1111 fangene som ble sendt fra Solovetskjernens spesielle fengsel i oktober 1937, og som forble sporløst borte. Denne jakten førte til oppdagelsen av et av de største gravstedene i Nordvest-Russland, som inneholder ofrene for den store terroren mellom 1937 og 1938. Historien slutter imidlertid ikke her; den markerer begynnelsen på en kompleks 'minne-kollisjon' knyttet til ulike offentlige og private oppfatninger om den sovjetiske fortiden. Boken er strukturert som et 'intellektuelt eventyr' og kombinerer flere sjangre, noe som gir leseren en rik opplevelse. I verket finner man elementer av historisk forskning, kulturhistorisk analyse, memoarisk beretning og journalistisk skriving.
