«A Treatise on Stars» utreder Mei-mei Berssenbrugges dypt fenomenologiske poesi, og tar oss med på en oppdagelsesreise til de brennende kroppene i et «himmelrom… utenfor rom og tid». Gjennom lengre, lyriske linjer kartlegger hun et landskap av sammenkoblet, interdimensjonal intelligens som eksisterer overalt og i alle tenkende vesener. Dette er dikt som handler om dyp lytting og tålmodig venting, åpne for det kosmiske veven, kanaliseringen av daglig erfaring og samtaler, gestalt, engler, delfiner og en stjernebesøkende under et tre. Familiebåndene blir også fremstilt som en type konstellasjon, der tanken beskrives som «en form for organisert lys». Berssenbrugges strålende linjer aktiverer alle våre sanser og gir oss en poesi preget av skarp persepsjon, forankret i den fysiske verden, hvor «dagene fylles med prakt, og jorden byr på sin urørte skjønnhet til et stadig utvidende nå».
