Sartres studie av Baudelaire er en av de mest briljante prestasjonene innen moderne kritikk. Selv om man ofte kan være uenig med hans tolkninger av poetenes personlighet, er det umulig å ikke la seg fascinere av den mestringen han viser i sin presentasjon. Sartres tilnærming kan tydelig sees som en eksistensialistisk analyse av en avgjørende litterær skikkelse, formet av hans egne beliefs. Hans største bidrag til eksistensialismen har kanskje vært hans egen personlighet; han gjorde filosofi til en levende realitet, drevet av sin eksotiske fantasi, sin forkjærlighet for kontroverser og ikke minst sitt dristige sinn. Han omformet abstrakte begreper som eksistens, væren, frihet og natur til en psykoanalytisk teori, forankret i menneskets kreativitet og i opposisjon til Freuds determinisme. I denne boken om Baudelaire setter han sin teori ut i praksis. Baudelaire fremstilles som en mann av skygger, opiummisbruker, dandy, en avsondret glederens tilhenger, og ikke minst som den største lyrikeren av sin tid. Sartre avdekker den 'lunar landskap' som preger denne bemerkelsesverdige skikkelsen.
