Gregory Corso har vært en sentral skikkelse i Beat-bevegelsen fra sin spede begynnelse, men hans poesi bærer også preg av eldre tradisjoner i verdenslitteraturen. Corso er dypt inspirert av de som har brutt med gjeldende versemønstre, som Rimbaud eller Whitman, for å gi språket frihet til å utfolde sin magi. Et av de mest fremtredende temaene i hans verk er den tidløse besettelsen av døden, en tematikk som han deler med poeter som Villon og Dylan Thomas. Døden er ikke bare en skygge som henger over hans påkjenninger; det er kjernen i hans skapelse, hvor han utforsker alt fra tilværelsens grusomhet til dens humor. Til tross for de dystre undertonene i hans poesi, er det sjelden at Corso faller ut i det makabre. Hans skrivestil er preget av en sprudlende livsbejaelse som trekker ham tilbake til livets sanseinntrykk, samtidig som han alltid er oppmerksom på de skjulte realitetene som ligger bak det åpenbare. "Hvordan jeg elsker å utforske livet," har han uttalt, "det er hva poesi betyr for meg, en vidunderlig utforsker… Det er ikke målet eller formen på en linje, eller et åndedrag; ikke lovmessig musikk; men..."
