«Den siste ulv» er en fengslende fortelling om skaperverk og ødeleggelse, der László Krasznahorkai anvender sin karakteristiske, hypnotiske stil. Historien følger en narratør, en mann som ved en feiltakelse blir hyret til å skrive den sanne historien om den siste ulven i Extremadura, et aride område i Spania. Denne tragiske opplevelsen, preget av en følelse av forvirring og tap, utspiller seg i en ensom, vinterlig bar i Berlin, der narratøren forteller sin historie til en tydelig undervist bartender. Gjennom et uavbrutt, sirkulært narrativ fanger Krasznahorkai leseren i en nedadgående spiral av fortvilelse, der narratøren har internalisert ødeleggelsen av den siste ulven og har lukket Extremadura inne i sitt eget kalde, tomme hjerte. «Den siste ulv» er en mesterlig fremstilling av ensomhet og eksistensiell krise, og bærer med seg en følelse av dyp melankoli som klinger i leserens sinn lenge etter at de har lagt boken fra seg. Samtidig introduserer boken også Herman, en enestående mester i fangst, som vokter over de fortryllende hemmelighetene til et gammelt håndverk som sakte synker inn i glemselen.
