I lang tid ble opera dominert av større enn livet-figurer: konger og dronninger, guder og gudinner, og mytiske skikkelser med makt over liv og død. Etter hvert som operaen ble en stadig mer populær underholdningsform, endret imidlertid perspektivet seg. Utfordringen for komponister og librettister var å gi disse legendariske karakterene vanlige følelser – å tilføre litt sorg i store sjeler – slik at vanlige mennesker lett kunne identifisere seg med de dramatiske fremstillingene på scenen. Komponistene begynte å trekke mot historier om enklere, mer realistiske karakterer, noe som skapte en helt ny sett med utfordringer i prosessen. Ingen var bedre kjent med dette enn Giacomo Puccini, hvis operer forteller oss at alle mennesker, uansett bakgrunn, på et eller annet tidspunkt i livet står overfor de samme prøvelsene: kjærlighet og misunnelse, tap og hjerteknus. Dette er spesielt tydelig i 'La Boheme', et drama som skildrer hverdagslige hendelser og vanlige mennesker, fortellingen som utspiller seg blant sliterne i Latin-kvarteret i Paris. Enkelte kritikere har også analysert både hans musikk og hans historier.
