Boken 'The Philosopher and the Housewife' tar for seg den fascinerende rivaliseringen mellom to av sjakkhistoriens mest kjente skikkelser, Siegbert Tarrasch (1862-1934) og Aron Nimzowitsch (1886-1935). Begge spillere var kjent for sin sterke personlighet og deres tilnærminger til sjakk var preget av en dyp filosofisk forståelse, men med ulikt perspektiv. Tarrasch blir ofte omtalt som en dogmatisk teoretiker, samtidig som Nimzowitsch kritiserte hans metoder som tilbys av en husmor med de beste intensjoner. I kontrast til dette så han seg selv som en filosof, en arkitekt for et helhetlig 'system' som avdekket hemmelighetene bak posisjonsspill. Boken stiller spørsmål ved om sjakkhistorien har vurdert disse fremragende spillerne rettferdig, eller om de har blitt redusert til karikaturer. Spørsmålene om den tredje hovedaktøren i deres debatt, Semyon Alapin, som Nimzowitsch nedlatende kalte 'en kunstner av variasjoner', utforskes grundig av Hendriks. I tillegg kommer en rekke andre prominente figurer inn i diskusjonen, noe som gir en helhetlig fremstilling av denne interessante perioden innen sjakk.
