Denne boken hyller den dype prosessen som følger med aldring, død og åndelig oppvåkning. Den er både vakker og gripende, og til tider humoristisk og transcendent, samtidig som den forblir jordnær og ærlig. Boken utforsker ikke bare døden, men kanskje enda viktigere, livet, gjennom en rik blanding av personlige historier og åndelige refleksjoner. Joan skriver om morens siste år og om å tilbringe tid med venner og lærere i livets avsluttende faser. Hun deler også sine egne erfaringer med aldring, endetarmskreft og andre livsutfordringer. Med et blikk mot hva det vil si å være levende i en tid der sivilisasjonen kan være i ferd med å kollapse og liv på jorden kan bli utryddet på grunn av klimaendringer, peker hun på det som ligger utover historiene om mangel, fremtidsfantasier og undertrykkende selvforbedringsprosjekter. Joan inviterer til en oppvåkning til øyeblikkets umiddelbarhet og undringen over det ordinære livet. Hun demonstrerer en sti uten sti for ekte transformasjon, der hun ser på alt liv som hellig og verdig til hengivenhet, og finner glede i hele spekteret av våre erfaringer.
