Jayadevas "Gita Govinda" er en lyrisk skildring av den forbudte vårkjærligheten mellom Krishna og Radha, som representerer en gud og en gudinne som inkarnerer seg på jorden som en gjeter og en melkepike. Dette for å nyte de søte kvalene og ekstatiske gledene som følger med erotisk kjærlighet. Fortellingen, som rammer inn deres pastorale sanger, ble komponert under kongelig patronasje i det nordøstlige India på 1100-tallet. Verket var ment for å bli fremført for de som hadde sans for poesi og de erotiske kunster, for estetikerne og nyterne som, samtidig som de engasjerte seg sensuelt, også var hengivne til Krishna som Universets Herre. Teksten feirer på en gang de skiftende omstendighetene i kjødelig kjærlighet og de dype opplevelsene av religiøs hengivenhet, og forener og forsoner disse følelsesmessige og erfaringsmessige rammene. Den erotiske og religiøse sansen tjener, og blir tjent av, gleden ved poesi. I århundrene etter at den ble skrevet, ble dette hofflige verket en ekstremt populær inspirerende hymnel. Jayadevas sanger fortsetter å bli sunget over hele India med inderlighet.
