Nicholas Roerich er en mester både i det lyriske ordet og i form og farge. Hans poesi er direkte, enkel og presis, med en aktivitet som strekker seg mot en usynlig målsetting. Den bærer den samme vibrerende berøringen fra mesteren, og opplever den samme mystikken og kosmiske utviklingen som er å finne i hans malerier. Dybden og intensiteten, den rytmiske sveisen og opphøyelsen som kjennetegner hans kunstneriske uttrykk er minst like til stede her. De lyriske ordene, som mange syngende piler, flyr rett mot sin usynlige destinasjon. Lys stråler kraftfullt fra linjene, og det er åpenbart at de er 'skapt i flamme slik naturen gjør.' I Roerichs poesi finnes det til slutt en fylde og utvidelse av bevissthet, en vibrasjon av lys og farge, en følelse av profeti, søken og oppdagelse som er like mye en del av hans ord som av fargene og konturene fra penselen hans. Disse diktene er sanne barn av flammen i kalken.
