Boken «Nieguin nieiddaid niegut» er skrevet på nordsamisk og utforsker dype og tunge temaer gjennom kraftfulle fortellinger. I disse tekstene avdekkes en nesten ubegripelig umenneskelighet, der diktene gir stemme til de kvinnene som ofte forblir tause. De skildrer den brutale virkeligheten av å overleve i et voldelig forhold, og de utfordringene som kvinnene står overfor, hvis de i det hele tatt overlever. En fremtredende tematikk er hvordan kvinner ikke alltid blir sett som individuelle individer, men som en del av en kollektiv arv; de blir ofte ansett som alles eiendom og ansvar. De representerer ikke bare sine egne liv, men også andres verdighet, noe som stiller dem i en sårbar posisjon. Fortellingene belyser det tragiske faktum at kvinner ofte blir tilskuere til sin egen lidelse, og at hvis vold inntreffer, er de ikke sjelden de som får skylden. Stálloen, et sentralt tema, vekker bevissthet om at kvinner lider, og ikke bare fra de som står dem nærmest, som forventes å støtte dem. Det avsluttende diktet, «Áhcázan» (Faderen), vever sammen alle kvinnenes historier og erfaringer. Det viser at tilgivelse, til tross for den enorme byrden det medfører, er mulig, og understreker kompleksiteten i menneskelige relasjoner og det store offer som dette kan innebære.
