En mann sjekker inn på et hotell i en middelhavsby ved bredden av Turia-elven. Han er langt hjemmefra, og har bare få eiendeler med seg; nok klær til en uke, penger til drikke, noen nødvendige pocketbøker og en sigar-boks fylt med gamle fotografier. Hans hensikt er å begå selvmord. Men i løpet av oppholdet hans begynner minnene å ta overhånd, og han blir fanget i en strøm av tilbakeblikk. "Valencia" er en elegisk og hallusinatorisk refleksjon over skjønnhet, tap og hvordan minnet kan være svikefullt, selv når fotografier er involvert. De tingene vi bærer på, springer ut fra en uendelig sorg - en sorg som stammer fra barndommens død. Har du noen gang kommet over en forfatter som virker som om han har levd ditt liv og opplevd dine drømmer, dine mørkeste stunder? Det skjedde med meg, og jeg håper det vil skje med deg mens du blar gjennom de gripende sidene av James Nulicks "Valencia". Nulick har arvet noe av sødmen fra Zola, fra Celine, kanskje fra Burroughs, som gjør at en ekkel død av alt som eksisterte, blir til noe evig. Boken hans vil leve videre i litteraturen.
