I 1711 publiserte Tormod Torfæus den aller første norgeshistorien, skrevet på latin, som nå er tilgjengelig på norsk for dagens lesere. Bind 7, som er det definitive avslutningen på verket, tar for seg Norges utvikling etter kong Sverre Sigurdssons død. Dette bindet utforsker etableringen av Sverreættens dynasti og de pågående konfliktene mellom birkebeinere og baglere, hvor mindre kjente, men dramatiske hendelser i maktkampen kommer til overflaten. Kirkens innflytelse og rolle i denne perioden får også grundig omtale. Boken gir en nærgående skildring av kong Håkon Håkonssons oppkomst, hans bidrag til oppbyggingen av Noregsveldet, samt hans ekspansjonistiske politikk som hadde en betydelig innvirkning på Norges status i Europa. Leseren får også innsikt i hans relasjoner med andre europeiske fyrster, inkludert pavens anmodning om norsk deltakelse i et korstog, der Norge ble sett på som en beskyttende makt for Vatikanet. Kampen mellom Håkon og hans svigerfar, hertug Skule, utgjør en viktig del av narrativet, sammen med en detaljert fremstilling av Islands innlemmelse i Norge fra 1262 til 1264. Torfæus vever inn Islands historie i den større konteksten av det norske kongedømmet, noe som gir leseren en dypere forståelse av sammenhengen mellom de to landene og deres skjebner.
