I boken "At the Heart of Reason" tar Claude Romano til orde for en ny tilnærming til det fenomenologiske prosjektet. Han hevder at den sentrale bekymringen for fenomenologi, samt dens originalitet i forhold til andre filosofiske retninger fra det forrige århundret, som logisk empirisme, Wittgensteins grammatiske filosofi og ulike former for neo-kantianisme, var å presentere en "nyt billede av fornuft." I motsetning til den utbredte oppfatningen som begrenser fornuftens rekkevidde til logikk og sannhetsteori, argumenterer Romano for en "storsinnet rasjonalitet" som inkluderer det som tilsynelatende er dens motsetning; nemlig sanselighet. Han plasserer til og med røttene til de kategoriske tankemodellene i sanselighetens sjel. Han utfordrer også ideene fra den såkalte "språklige vendingen" ved å påstå at språk ikke er et selvstendig domene. Det kan ikke forstås i sin spesifikke form, med mindre det relateres tilbake til sitt opphav i de pre-predikative eller pre-lingvistiske strukturene av erfaring selv.
