Ved begynnelsen av den moderne tiden redefinerte filosofer emnet sitt som studiet av bevissthet, og skapte distanse til kroppen i filosofien. Med ankomsten av Husserls tanke på slutten av 1800-tallet ble kroppen igjen ansett som en del av det transcendentale feltet. Til tross for den enorme innflytelsen av Husserls fenomenologi, forblir imidlertid rollen til 'forankring' i det bredere filosofiske landskapet i stor grad uløst. I sin ambisiøse debutbok, 'Phenomenology and Embodiment', tar Joona Taipale tak i Husserls konsept og involverer også tankene til Maurice Merleau-Ponty, Jean-Paul Sartre og Michel Henry. Gjennom en omfattende og systematisk fenomenologisk undersøkelse av kroppens rolle i dannelsen av selvbevissthet, intersubjektivitet og objektiv virkelighet, bidrar han med en detaljert klargjøring av den fundamentale konstitutive rollen som forankring spiller i de grunnleggende relasjonene til subjektivitet.
