Boken 'Menneskeåndens universialitet' tar for seg Instituttet for sammenlignende kulturforskning, som ble etablert etter første verdenskrig med formål om å skape en arena for akademikere fra tidligere krigende nasjoner. Dette initiativet var en motvekt til nasjonalistisk historieskriving, og fokuserte på å avdekke det felles grunnlaget for all menneskelig kultur. Til tross for de høye idealene, endte instituttet opp med å bruke mye av sine ressurser på å utforske sosiale og kulturelle aspekter ved «bondesamfunnet» i Norge, med vekt på emner som lenge hadde vært sentrale i nasjonens fortellinger. Denne boken gir en omfattende fremstilling av instituttets utvikling og fremstående periode på 1920- og 1930-tallet. Den undersøker samspillet mellom instituttets nasjonsbyggende oppgaver og deres internasjonalistiske målsetninger, samt den betydelige innflytelsen instituttet hadde på utviklingen av humanistiske fag i Norge.
