I hjertet av Stockholm, i et område som en gang var byens absolutte sentrum, møter man en blanding av livlige gater fylt med turister fra hele verden. Men det er ikke langt unna hvor man finner bortgjemte smug der solen sjelden titter inn. Her kan man til nød støte på noen som tar ut søppel eller er på vei til jobb. Bak en gammel, slitt tre-dør henger et enkelt aluminiums-skilt med inskripsjonen 'Anders Petersen' i stansede bokstaver. Skiltet har vært der i over tretti år, og dørens spor viser at flere skilt har vært hengt opp tidligere. Døren står vanligvis på gløtt, som det pleier å være når besøk er ventet. Når jeg går ned de gråmalte, solide tre-trappen, åpner det seg flere små rom og nisjer, halvveis under gateplan. Veggene er dekket av hyller fylt med mapper, samt gamle fotograferingspapirkasser merket med navn som 'Roxy', 'Elfie', 'Lothar', 'Ramona' og 'Holländske luffaren', mens dataskjermer står på arbeidsbenkene. En mann med svart hette sitter bøyd over en av skjermene.
