Boken "To Speak and Be Heard" gir en grundig innsikt i en politisk praksis som har vært sentral for østafrikanske samfunn i en periode på over fem hundre år. Denne unike ugandiske tilnærmingen til styreformer søker å skape fredelige og harmoniske politiske fellesskap. I motsetning til et parlamentarisk demokrati, stiller det ugandiske systemet krav om en høyere grad av aktiv deltakelse, der innbyggerne gir uttrykk for sin godkjennelse ikke bare gjennom fysisk tilstedeværelse, men også gjennom essensielle gaver av varer og arbeidskraft. Boken utforsker hvordan disse politiske strategiene—forsamling, godkjennelse, og betydelige gaver—kan spores tilbake til før kongerikets fremvekst i Øst-Afrika, som dateres tilbake til rundt 1500-tallet, og fortsetter gjennom hendelser som slavehandel, kolonial intervensjon, og antikoloniale protester. Dette temaet forblir relevant, uavhengig av tidsepoke, og blir særlig tydelig i de voldelige årene under Idi Amin, samt i de postkoloniale politiske landskapene som ofte preges av dysfunksjonalitet. Ugandere har hele tiden insistert på nødvendigheten av å samle flere stemmer for å bidra til og bekrefte autoritet, og denne troen gjenstår i dagens samfunn.
