I Rune Christiansens gripende diktsamling 'Jeg går i sorg' møter vi et dypt personlig og akutt tema: en mors forsvinning inn i glemselen. Boken åpner med de smertefulle øyeblikkene hvor den demensrammede konfronterer sin egen forsvinning, og sønnens medfølelse og sorg over det langvarige tapet han opplever. Gjennom disse brutale omstendighetene, skinner det også gjennom et stråle av håp; nostalgi for de små, ofte oversette øyeblikk i hverdagen, samt en tilknytning til litteraturen som gir trøst. 'Jeg går i sorg' er en hjerteskjærende og trøstende dialog mellom fortvilelse og forsoning, erindring og lesning, som berører leseren dypt.
