«Sykdommen til døden», utgitt i 1849, er et av de mest sentrale verkene til Søren Kierkegaard, utgitt under pseudonymet Anti-Climacus. Med undertittelen «En christelig psychologisk Udvikling til Opbyggelse og Opvækkelse» introduserer boken en dyp utforskning av menneskelig fortvilelse som et aspekt av synd. I likhet med Kierkegaards verk «Begrepet angst», har denne boken hatt stor innflytelse på eksistensialister i det 20. århundre. Kierkegaard skiller mellom syndens opprinnelse i angst og syndens manifestasjon som fortvilelse. Denne fortvilelsen representerer ikke bare en tilstand av åndelig nød, men også en vei mot forsoning med Gud. Forfatteren peker på at fortvilelse i denne teksten anerkjennes som en 'sykdom' snarere enn et helbredelsesmiddel, noe som understreker dens komplekse natur. På en dypt åndelig måte beskriver Kierkegaard døden som den største formen for åndelig elendighet, hvor helbredelsen ligger i å 'dø' i betydning av å avklære seg selv. Denne boken er en essensiell lesning for alle som ønsker å forstå dybden av menneskelig eksistens og kampen mellom tro og fortvilelse.
