I sin tolvte diktsamling tar Kristian Bergquist oss med på en reise gjennom ensomhet og depresjon, og forvandler tunge følelser til gripende poesi. Gjennom dikt som utforsker både indre og ytre landskap, får vi innblikk i universets mysterier og de mørke hullene i vår egen sjel. Naturen spilles inn i teksten, med elementer fra skogen, elva og hjorten som gir dybde og kontekst. Samlingen er inspirert av viktige samtidige hendelser, som tildelingen av nobelprisen i 2020 for oppdagelsen av svarte hulls eksistens, samt den norske regjeringens handlingsplan for å forebygge selvmord. Bergquist balancerer med eleganse mellom liv og død, mellom smerte og håp, og formidler en urokkelig tro på at poesi kan helbrede. Med sårbare og merkelige, men også vakre dikt, forsøker han å la det varme trenge inn i det kalde. Dette er sannsynligvis den mest karakteristiske siden av Bergquists forfatterskap.
