I tidlig 70-talls New York City trådte Suicide frem som prototypiske gatepunkere, og de er nå ansett som en av de mest betydningsfulle og innflytelsesrike gruppene i det 20. århundre. Til tross for at de inspirerte mange av tiårets store musikalske bevegelser, ble de på den tiden fryktet og oversett, noe som resulterte i at de ikke fikk den anerkjennelsen de fortjente. Med sitt elektroniske 'New York blues'-sound konfronterte sanger Alan Vega og instrumentist Martin Rev sjokkerte publikum ved å gjenspeile byens skitne underliv og forfall gjennom blodfrosne gatebilder i låter som 'Ghost Rider' og 'Frankie Teardrop'. Samtidig viste de doo-wop-renhet i tidløse kjærlighetssanger som 'Cheree' og 'Dream Baby Dream'. Boken skildrer Suicides kompromissløse reise fra deres formative dager innen performancekunst og avantgardeeksperimentering til de kaotiske, tidlige konsertene i det rusmiddelinfiserte sentrumsmiljøet kjent som Project of Living Artists. I tillegg til detaljerte beretninger om Suicides påvirkninger, samtidskunstnere og miljøet som ga dem liv, plasserer boken duoen som en av de mest betydningsfulle musikalske aktørene i sin tid.
