I "On Close Reading" utforsker John Guillory nærlesing i en større kontekst av lesing og skriving som kulturelle teknikker. I en tid preget av debatter om framtiden til 'Engelsk' som disiplin og de grunnleggende metodene for litterær studie, er det få begreper som blir nevnt oftere enn 'nærlesing'. Dette konseptet er nå ansett som kjernen i litterær analyse. Men hva innebærer nærlesing egentlig, og hva er dens opprinnelse? Guillory tar for seg to sentrale spørsmål. For det første, hvorfor benyttet ikke de såkalte New Critics, som ofte knyttes til nærlesing som en sentral metode i litteraturstudiet, selve termen? For det andre, hvorfor har ikke akademikere vært i stand til å gi en klarere definisjon av nærlesing? Ifølge Guillory henger disse spørsmålene sammen. Han argumenterer for at litteraturkritikerne i mellomkrigstiden ikke hadde som mål å utvikle en lesemetode, men snarere å sikre litteraturens vurdering på et mer stringent grunnlag enn det som tidligere hadde vært vanlig i kritikken.
