Fred Hallidays studie av Iran på 1900-tallet ble opprinnelig fullført bare måneder før den iranske revolusjonen i 1979. Dette gjør verket både tidsriktig og grundig forsket, og det byr på innhold som får leseren til å reflektere. Boken gir en dyptgående analyse av landets ujevne kapitalistiske utvikling, statsbygging, klassekonstruksjon, sikkerhets- og militærapparat, samt motstandsbevegelser og utenrikspolitikk. Selv flere tiår etter, står den igjen som en av de mest sofistikerte og overbevisende analysene av denne perioden i iransk historie. Halliday utfordrer forenklede tolkninger av Pahlavi-regimet som en opplyst og moderniserende monarkiet, eller som bare en avhengig klientstat. Han argumenterer for at for å forstå Pahlavi-regimets sårbarheter er det avgjørende å sette seg inn i dialektikken mellom diktatur, utvikling, og den imperialistiske geopolitiske dynamikken i den kalde krigen. Den nye utgaven inkluderer også seks av Hallidays essays om den islamske republikken, som illustrerer hvordan hans tankeutvikling har vært i kontinuerlig endring.
