Ashtavakra Gita er et klassisk verk innen Vedanta-filosofi skrevet av Ashtavakra. Boken utforsker de dypeste tankene fra Vedaene og diskuterer forbindelsen mellom det individuelle selvet og det høye Selvet ved hjelp av klar og poetisk språk. Verket presenteres som en dialog mellom vismannen Ashtavakra og Janak, kongen av Mithila. Gjennom denne samtalen undersøkes selvet og virkelighetens natur. Ifølge Ashtavakra er Brahman (det høye Selvet) den eneste selv-eksisterende virkelighet, og essensen av alle individer er ingenting annet enn Brahman. Ashtavakra hevder at det finnes en selv-eksisterende, evigvarende enhet som består som det vedvarende fundamentet for egoets bevissthet – den såkalte 'jeg'-følelsen; dette er Atma, vårt egentlige selv. I motsetning til Shankaracharya gir Ashtavakra et mer radikalt syn på Vedanta. Han insisterer på den absolutte enheten av eksistens og den fullstendige uvirkeligheten av den ytre verden. Moralske normer og plikter ser ikke ut til å ha stor betydning i hans lære.
