Boken avdekker mangfoldet og de litterære ferdighetene til muntlige fortellere på den lille afrikanske øya Mayotte. Gjennom forskning utført av tre franske etnografer som intervjuet fortellere på 1970- og 80-tallet, viser Lee Haring hvordan et tidligere kolonisert folk benytter verbal kunst for å bevare sine eldgamle verdier i en postkolonial verden, der Mayotte var i ferd med å transformeres fra en neglisjert koloni til et oversjøisk departement i Frankrike. Forfatterens innovasjon ligger i å lese etnografisk forskning som skuespill – å se trykte folkeeventyr som beskrivelser av levende fremføringer. Hver forteller kommenterer symbolsk på hva det innebærer å være en tidligere kolonisert befolkning. Spesielt kvinnelige fortellere kombinerer ulike plott og karakterer for å skape tradisjonelt klingende historier, som ikke kunne ha blitt forutsett ut fra de afrikanske, malagassiske, indiske og europeiske tradisjonene som eksisterer på Mayotte. Harings fremstilling viser at de er særlig dyktige på ironi og tvetydighet, og evner dermed å formidle komplekse temaer.
