I boken "Jurassic Park and Philosophy" tar tjueen filosofer for seg de dype konsekvensene av Jurassic Park-franchisen for våre liv, verdier og fremtid. Mennesker har lenge tilpasset og modificert naturen, men når blir risikoene ved å endre naturen større enn de mulige fordelene? Hvis det virkelig er slik at 'livet alltid finner en vei', bør vi da se på enhver modifisert eller nykonstruert livsform som en fare? Den vitenskapelige kunnskapen vi kan oppnå ved å gjenopplive T. rex eller andre dinosaurer, er enorm, men bør vi la sovende dinosaurer hvile i fred? Når vi eventuelt rekonstruerer dem fra gammel DNA, er de da egentlig det de en gang var, eller mangler det noe i prosessen? Hvilke krefter — menneskelig nysgjerrighet, økonomisk gevinst og veldedighet — spiller inn for å avgjøre hva som faktisk skjer i slike scenarioer? Hvilke moralske standarder bør anvendes på de som forsøker å gjenopprette tapte verdener? Konseptet med å gjenopplive det døde og det mektige gjelder ikke bare biologiske arter, men også ideen om å bringe tilbake gamle guder og glemt visdom.
