Futuromania av Simon Reynolds er hans første bok på åtte år, og den hyller musikk som gir en følelse av å smake på fremtiden. Boken tar for seg lyder som forutser popmusikkens fremtid, samt de banebrytende sjangrene og heltemodige innovatørene hvis oppdagelser til slutt blir akseptert av et bredere publikum. I tillegg utforsker den hvordan musikk kan vekke forventning om en spennende, forvandlet verden som nærmer seg. Denne fremtiden kan være utopisk eller dystopisk, men den vil således være radikalt endret og spennende ulik. Boken begynner med et ekstraordinært kapittel om Giorgio Moroder og Donna Summer, og inkluderer opplysende profiler av Ryuichi Sakamoto, Boards of Canada, Burial, og Daft Punk. Reynolds argumenterer for at Auto-Tune er den definerende lyden i 21. århundre popmusikk. Futuromania vever sammen over to dusin essays og intervjuer til en kronologisk fortelling om maskinmusikk fra 1970-tallet og fram til i dag. Forfatteren utforsker grensesnittet mellom popmusikk og science fiction sine utopiske drømmer og marerittvisjoner, med et vedvarende fokus på den quirky menneskelige siden av musikken.
