Har de gamle indiske sivilisasjonene ingen forståelse av historie? Boken tar for seg dette spørsmålet og belyser hvordan oppfatninger av fortiden kan være kulturspesifikke. Videre undersøkes hvordan begrepet historiske tradisjoner kan være nyttig for å studere ulike metoder for hukommelse og representasjon av fortiden, selv om disse metodene ikke nødvendigvis følger den vestlige disiplinen som kalles 'historie'. Ancient India hadde flere historiske tradisjoner, og fokuset i denne boken ligger på itihasa. Den fremhever også hvordan Mahabharata er den beste illustrasjonen av denne tradisjonen. Ved å utføre en historisk studie av innholdet i teksten, og sammenligne den med andre samtidige kilder og tradisjoner, kan vi bidra til å gjenskape teksten i sin opprinnelige kontekst innenfor den bardiske historiske tradisjon knyttet til de senere vediske Kurus. Er Mahabharata da en autentisk historie? Denne boken hevder ikke det, men den viser hvordan teksten har oppstått som en kritisk refleksjon av fortiden.
