Demokrati har mange tiltrekkende egenskaper, og en av de mest interessante er dens evne til å spore sannheten, i det minste under visse idealiserte forutsetninger. Denne grunnleggende innsikten har vært kjent siden 1785, da Condorcet publiserte sitt berømte juryteorem. Imidlertid har dette teoremet ofte blitt avfeid som en ren matematisk kuriositet, med forutsetninger som er for restriktive til å kunne anvendes i den virkelige verden. I "An Epistemic Theory of Democracy" presenterer Goodin og Spiekermann ulike måter å tolke velgeres uavhengighet og kompetanse på, for å gjøre juryteoremene mer allment anvendelige. De vurderer et bredt spekter av kjente politiske praksiser og alternative institusjonelle ordninger for å avgjøre hvilke kombinasjoner som best kan utnytte sporingen av sannhet i flertallsdemokratiet. Boken avsluttes med en diskusjon om hvordan epistemisk demokrati kan bli undergravd, hvor de bruker Trump- og Brexit-kampanjene som case-studier.