Denne boken tilbyr den første systematiske tolkningen av hva Aristoteles mener om øyeblikkelige emosjoner, og fremhever noen av de filosofiske fordelene ved hans syn. Forfatteren argumenterer for at Aristoteles ser på emosjoner som representasjonelle gleder eller ubehag som dannes som respons på andre intensjonelle tilstander som oppfatter sine objekter. Selv denne enkle formuleringen av hans synspunkt er bemerkelsesverdig på flere måter. For det første, ideen om at gledene eller ubehagene knyttet til emosjoner er representasjonelle — rettet mot objekter i verden (eller oss selv) — står i skarp kontrast til teorier som identifiserer emosjoner med ikke-representasjonelle sanasjoner eller følelser. For det andre gir forestillingen om at emosjoner er behagelige eller plagsomme responser på andre intensjonelle tilstander som oppfatter sine objekter, et fundamentalt motsetning til mange nåværende teorier som ser på emosjoner som (delvis) former for oppfatning eller typer av epistemisk tilstand i seg selv. Tredje, Aristoteles' syn utfordrer motivasjonsbaserte teorier om emosjoner.
