I boken "Between Prophecy and Apocalypse" utforsker forfatteren den komplekse perioden i middelalderens Europa på 1000- og 1100-tallet, som ofte blir oppfattet som en tid preget av usikkerhet og tap. Dette var en tid der lovløse aristokrater og svake politiske autoriteter hersket, mens kulturen ble ansett for å være i declin, fulgt av et liv i løsaktighet blant munkene og en utbredt overtro. Det er vanlig å bedømme denne perioden fra et marginalt ståsted, der den ofte sammenlignes - gjerne på en negativ måte - med både periodene før og etter. Denne boken utfordrer denne misoppfatningen, som primært har sine røtter i historiografi fra det nitten- og tidlig tjueårhundre. Forfatteren kartlegger bevegelsene mellom to intellektuelle tilnærminger: en overgang fra profetisk til apokalyptisk tenkning. Selv om røttene til denne endringen strekker seg tilbake til Senantikken, ligger omdreiningspunktet for overgangen nettopp i det tiende og ellevte århundre. I løpet av denne tiden promoverte bibelske kommentatorer på 400- og 500-tallet en spesiell forståelse av hellig tid, en forståelse som vedvarte frem til det niende århundre.
