Før han begynte på "Jerusalem", uttalte William Blake at han ønsket å skape 'det største diktet denne verden inneholder.' Blakes erklærte intensjon med verket var å bevege leserne fra en rent rasjonell tilværelse, kalt Ulro, til en mer fantasifull eksistens, kjent som Eden/evigheten. Hver eneste ord i dette mesterverket er nøye utvalgt for å passe 'munnen til en sann taler.' Rasjonell tolkning har begrenset verdi når man leser dette flerfasetterte epik, og den ikke-lineære strukturen utgjør en konstant utfordring for publikum. Susanne Sklar tar for seg tolkningens mange utfordringer i "Jerusalem" ved å betrakte det som et stykke visjonært teater – en fantasifull forestilling der karakterer, omgivelser og bilder ikke er bundet av det hverdagslige rom og tid. Dette gir leserne muligheten til å finne mening i det komplekse. Gjennom Blakes karakterer kan leserne delta fantasifullt i det Blake kaller 'Den guddommelige kropp, Frelserens rike,' en tilstand der alle ting er sammenkoblet: både åndelig og økologisk.
