Mange koalisjonsregjeringer forhandler om omfattende koalitionsavtaler som skisserer agendaen for deres tid i embetet. Forhandlingene om disse avtalene krever ikke bare betydelig tid og ressurser, men medfører også nødvendigheten av å inngå kompromisser, noe som kan føre til konflikter i kabinettet og potensielle valgkostnader. Denne boken undersøker hvorfor politiske partier inngår slike avtaler og argumenterer for at koalitionsavtaler fungerer som viktige kontrollverktøy som hjelper partiene til å holde sine samarbeidspartnere i sjakk. Forfatterne demonstrerer at bruken av disse avtalene varierer avhengig av den politiske preferansesammensetningen i kabinettet og fordelingen av ministerporteføljer. De hevder først at partier kun vil forhandle om politiske spørsmål i en koalitionsavtale når de er uenige om disse spørsmålene og når de er vesentlige for alle parter. For det andre, ettersom kontroll over et departement gir partiene viktig informasjon og fordeler i policymaking, bruker partiene avtaler til å begrense sine partnere, spesielt når de har kontroll over det departementet som håndterer et bestemt politikkområde.
