Det er en allment akseptert oppfatning blant forskere, beslutningstakere og observatører at kriser er en av de viktigste drivkreftene bak europeisk integrasjon. Selv om mange kriser faktisk har ført til dypere integrasjon, finnes det også en rekke kriser som ikke har resultert i betydningsfull utvikling, eller som til og med har ført til fragmentering. Litteraturen om europeisk integrasjon har hittil ikke klart å utvikle en teori som kan identifisere på forhånd hvilke kriser som mest sannsynlig vil medføre integrerende reformer. "Crises and Integration in European Banking Union" tar tak i dette problemet ved å bygge en teori som viser hvordan kombinasjonen av krisens alvorlighetsgrad og opprinnelse indikerer om en krise vil føre til dype reformer, moderate reformer eller en opprettholdelse av status quo slik det var før krisen. Forfatteren, Mitchell, undersøker den relative innvirkningen av en rekke kriser på sentraliseringen av europeisk finansiell regulering i det 21. århundre, inkludert bankkrisen fra 2007-09, gjeldskrisen fra 2010-14, Brexit-sjokket og COVID-19 pandemien fra 2020-21.
