«Discovery of Hidden Crime» utforsker utviklingen av metoden for selvrapportering av kriminalitet som et viktig verktøy innen kriminologisk forskning. Boken beskriver hvordan denne metoden oppsto innenfor en spesifikk moralramme, initiert av pionerer som ønsket å dokumentere at kriminalitet var utbredt og dermed sett på som normalt. Gjennom 1930- og 1940-tallet oppdaget en gruppe kriminologer i USA metoden for selvrapportering av ungdomskriminalitet, hvor man direkte spurte individer om deres kriminelle handlinger. Tidligere var kriminologenes analyser begrenset til offisielle statistikker fra politiet og andre kontrollinstanser, noe som begrenset perspektivet deres til den 'offisielle kontrollbarrieren'. Dette skapte vedvarende oppfatninger om at kriminalitet var knyttet til de laveste sosiale lag eller psykologiske avvik. Ved å utfordre psykiaternes og psykologenes dominerende rolle innen kriminologi begynte disse kriminologene å konfrontere samfunnets straffende holdninger, noe som bidro til å kaste lys over såkalte hvitsnippkriminelle og heve bevisstheten hos publikum.
