Siden tidens morgen har mennesker anvendt besvergelser og trylleformler i et forsøk på å få kontroll over omgivelsene sine, samt metoder for spådom for å forutsi livets uforutsigbare hendelser. Mange av disse teknikkene har blitt klassifisert som 'overtroiske' av utdannede eliter. I århundrer har troende brukt begrepet 'overtro' som en nedsettende betegnelse for å fordømme andre religioner de anså som underlegne, eller kritisere sine medtroende for å utøve sin tro 'feil'. Fra middelalderen til opplysningstiden har lærde engasjert seg i debatter om hva 'overtro' egentlig er, hvordan man kan identifisere det, og hvordan man kan overtale folk til å unngå det. Kunnskapsrike troende i demoner og heksekunst har, i sine skrifter og prekener, forsøkt å gi en 'rasjonell' forklaring på folkelig overtro ved å skylde på de forførende triksene til villfarne demoner. Hver større bevegelse innen kristen tenkning, fra rivaliserende skoler i middelalderteologi gjennom renessansen, reformasjonen og opplysningstiden, har brakt nye perspektiver inn i debattene rundt dette.
