Film betraktes av mange som den mest dominerende kunstformen i det tjuende århundre. Den representerer en mangfold av uttrykk, men fremstår først og fremst som et medium for å formidle historier gjennom bilder og lyder. Historiene vi ser på lerretet kan ofte virke helt usanne, vakre og fantastiske, samtidig som de noen ganger presenteres som sannferdige. Uansett, disse historiene er essensielle, og de fleste filmer, selv i avantgarde kunsten, inkluderer eller glir inn i et narrativ. Dette narrative elementet er betydningsfullt og knytter seg nært til den mest grunnleggende egenskapen ved bevegelige bilder: de er i bevegelse. Selv de eldre betydningene av ordet 'film' – som membran, dekke, slør eller utstråling – kan forstås i lys av bevegelige bilder. Mange oppfatter filmer som et instrument for illusjoner, en kraftfull måte å se noe som ikke er der; denne kapasiteten har både blitt feiret og kritisert. Uttrykket 'som en film' forbindes ofte med en slags eventyrhistorie. Men hva med det motsatte perspektivet: at mer.
