De osmansk-russiske krigene på 1700-tallet endret kartet over Eurasia og Midtøsten, samtidig som de introduserte et nytt begrep - krigsfange. I århundrer krysset hundretusener av fanger, både sivile og soldater, de juridiske og samfunnsmessige grensene i disse imperiene, enten for å bli løslatt mot løsepenger eller for å bli slaver. På 1700-tallet utviklet den osmanske staten og dens russiske motstander, gjennom konflikt og diplomati, et nytt system for regional internasjonal lovgivning. Løsepenger ble abolisert; soldater ble anerkjent som krigsfanger; og noen slaver fikk nye muligheter for frigjøring, mens andre ble fullstendig uten beskyttelse. Disse reglene avklarte suverenitet, omdefinerte enkeltindividers forhold til staten, og prioriterte politisk identitet over økonomisk verdi. I denne prosessen tegnet osmanerne opp en parallell, ikke-vestlig vei mot elementer av moderne internasjonal rett. Dette er ingen historie om europeisk påtrykk eller imitasjon – osmanerne handlet ut fra egne interesser.
