Sonateformen er den mest brukte organisasjonsplanen i verkene til klassiske musikkmestere, fra Haydn, Mozart og Beethoven til Schubert, Brahms og videre. Sonata Theory, en analytisk tilnærming utviklet av James Hepokoski og Warren Darcy i deres prisbelønte bok 'Elements of Sonata Theory' (2006), har blitt et av de mest innflytelsesrike rammeverkene for å forstå denne musikalske strukturen. Hva kan denne metoden fra 'den nye Formenlehre' lære oss om hvordan disse komponistene satte sammen sine mest ikoniske stykker og hvilke uttrykksfulle mål de hadde? I den nye 'Sonata Theory Handbook' leder Hepokoski leserne gjennom hovedideene av denne tilnærmingen steg for steg. Boken inkluderer inngående analyser av åtte enkeltbevegelser – fra Mozarts Klaversonate i B-dur, K. 333, til mer strukturelt komplekse stykker som Schuberts 'Død og jomfru' strykekvartett og finalen av Brahms' Symfoni nr. 1 – som viser denne analytiske metoden i praksis.
