Kenneth Hamiltons bok gir en engasjerende og klar analyse av den ofte henviste myten om en stor tradisjon, eller gullalder innen pianospill. Boken er skrevet både for pianister og deres publikum av en pianist som mener at akademisk innsikt og lesbarhet kan gå hånd i hånd. Hamilton diskuterer med omhyggelig, men livlig detalj den utførelsesstilen som kjennetegner store pianister fra Liszt til Paderewski, og undersøker den alt annet enn selvfølgelige utviklingen av pianokonserten. Han forteller underholdende hvordan de klassiske konsertene utviklet seg fra livlige, noen ganger tumultariske hendelser, til de formelle, forutsigbare fremføringene vi ofte ser i dag. Videre viser han hvordan en ofte ikke-historisk 'respekt for notene' begynte å erstatte pianistenes improvisasjoner og tilpasninger, samt hvordan den kliniske skikken om at publikum skal være stille, men til stede, oppsto. Pianister vil finne mye ettertanke i forhold til sitt repertoar og de tradisjonene som ligger i dets fremførelse. Hamilton redegjør for hvorfor pianister fra fortiden ikke alltid begynte med ...
